The Application of Geophysical Methods in Norwegian Archaeology: A study of the status, role and potential of geophysical methods in Norwegian archaeological research and cultural heritage management.

Abstract

Summary of the thesis:

The main aim of this thesis was to examine the role, function, status and impact geophysical methods have had on archaeological research and the cultural heritage management in Norway, and the identification and investigation of important methodical and empirical research areas for a more integrated use of geophysical methods for Norwegian archaeology in general. This was done by reviewing the way geophysical methods have been used on Norwegian archaeological sites. In addition, by examining and analysing statements from various documents, communications, guidelines, directives and initiatives by actors within archaeological research and cultural heritage management, it was possible to gain a deeper understanding on the acceptance geophysical methods have in Norway, what role, function and status the actors assign to geophysical methods, and how geophysical methods have influenced the archaeological practice. The theoretical framework of actor-network theory was used as an analytics tool for this analysis. By identifying and performing methodical and empirical research using geophysical methods on archaeological sites, it was also possible to present, examine and analyse the cultural historical knowledge gained and how these results could influence or alter decision makers, decision-making processes, and practice within the cultural heritage management. The idea of geophysical surveys as something new in Norwegian archaeology is not correct, but there have been a significant increase the last decade. There is no correlation between the amount of archaeological registrations performed in each county and the amount of geophysical surveys conducted in these counties. Statistics also show that the geophysical surveys performed in relation to archaeological registrations is increasing, as well as surveys performed for management purposes in general. The typical role envisioned for geophysical methods are as non-destructive tools for cultural heritage management and in relation to planning permissions, and as a registration method. The main focus is different from the various institutions involved within archaeological registrations, cultural heritage management, and archaeological research. An increased focus on geophysical methods is observed in the various documents analysed, indicating increased awareness. Still, geophysical methods are not used on a regular basis and has not been accepted as a well-known tool for registration purposes. For research applications and management concerns not initiated by a developer, the acceptance for including geophysical methods is higher. The empirical and methodical analysis show possibilities and limitations in using geophysical methods for both research and management purposes. This reveals both instances where the application of geophysical methods revealed important and interesting archaeological observations, but also highlights some of the pitfalls and limitations that one need to take into consideration when commissioning surveys. This relates especially to aspects involving geological conditions, modern influence, ground conditions and field methodical aspects such as resolution and choice of geophysical survey methods. While methodical choices can be tailored to the challenge at hand and increase the possibilities for positive identification of archaeology, it remains that some factors are out of the surveyors hands. The amount of geophysical contrasts of an archaeological feature will vary depending on size and type of the archaeological feature, deposition processes, climatic factors and modern disturbance.

A professional judgement relating to what archaeological method that are to be used must take these factors into consideration when assessing the potential gain of suggesting the application of geophysical methods against costs, cultural historical value and other factors. While these uncertainties has to be acknowledged, there are positive benefits of viewing the application of geophysical, non-intrusive methods as part of a longer planning process, as any results revealed in early stages can influence decisions and decision-making processes in later stages. This could be a contribution that reduces bureaucracy, improves budget accuracy, targeted excavations, and an overall better management of the archaeological heritage. Knowledge dissemination, support for training and experience should be encouraged.

Sammendrag av avhandlingen:

Målet med avhandlingen er å undersøke hvordan geofysiske metoder har påvirket arkeologisk forskning og forvaltning, undersøke hvilke roller og funksjoner disse metodene har, samt hvilken status de har i dagens arkeologisk forskning og forvaltning. Dette målet ble oppnådd gjennom å gjennomgå hvordan geofysiske metoder har blitt anvendt på arkeologiske lokaliteter i Norge. I avhandlingen blir også forskjellige offentlige dokumenter fra ulike deler av kulturminneforvaltningen undersøkt og analysert, noe som førte til en bedre forståelse av hvilken aksept geofysiske metoder har innen arkeologisk forskning og forvaltning, samt hvilken rolle, funksjon og status ulike aktører tilegner disse metodene. Det ble også undersøkt hvordan geofysiske metoder har påvirket den arkeologiske praksisen. Analysen av de offentlige dokumentene ble utført gjennom anvendelse av aktør-nettverk teori som analytisk virkemiddel. Avhandlingen diskuterer også hvordan geofysiske metoder kan bedre integreres i dagens arkeologiske praksis gjennom å identifisere metodiske og empiriske forskningsområder, og gjennomføre undersøkelser og publikasjoner som belyser disse forskningsområdene på en ny måte. De nye resultatene setter den gjeldende arkeologiske praksisen i Norge i et nytt lys gjennom å presentere, undersøke og analysere hvilken ny kulturhistorisk kunnskap man kan danne seg ved hjelp av geofysiske undersøkelsesmetoder, og hvordan disse resultatene påvirker beslutninger, beslutningsprosesser, faglig skjønn og praksis innenfor rammene i norsk kulturminnevern og arkeologisk forskning. Avhandlingen viser at den eksisterende forståelsen av at geofysiske metoder representerer noe nytt innen norsk arkeologi er feilaktig. Det har vært en rekke geofysiske undersøkelser utført over et lengre tidsrom. Derimot har det vært en stor økning i anvendelsen av geofysiske metoder innenfor det siste tiåret, noe som sees i sammenheng med etableringen av satsningsområder hos spesielt NIKU og NTNU Vitenskapsmuseet i denne perioden. Det er ingen sammenheng mellom andelen av arkeologiske registreringer som blir utført av de ulike fylkeskommunene, og hvor i landet det blir utført flest geofysiske undersøkelser. Derimot viser statistikken at andelen geofysiske undersøkelser utført i forbindelse med arkeologiske registreringer øker på landsbasis. Det samme gjør også forvaltningsinitierte geofysiske undersøkelser.

Samtidig viser analysene at aksepten for bruk av geofysiske undersøkelser er større for forskningsprosjekter enn for forvaltningsprosjekter. Som oftest tilegnes geofysiske metoder en rolle som ikke-destruktive verktøy innenfor kulturminneforvaltningen, som arkeologisk registreringmetode og i som verktøy i forbindelse med plan- og utbyggingssaker. De ulike institusjonene involvert i kulturhistorisk forskning- og forvaltning, det være seg departementer, Riksantikvaren, universitetsmuseene, NIKU og fylkeskommunene, har ulik fokus i sine omtaler om geofysiske metoder som arkeologisk verktøy. De empiriske og metodiske studiene utført i avhandlingen viser muligheter og begrensninger ved bruk av geofysiske metoder for både forsknings- og forvaltningsformål. De publiserte resultatene viser både eksempler hvor de geofysiske resultatene ga interessante og viktige arkeologiske observasjoner, men også eksempler hvor de geofysiske metodene har sine begrensninger. Begrensningene er spesielt relatert til geologiske forhold, moderne påvirkning, grunnforhold og feltmetodiske aspekter som oppløsning og valg av geofysisk målemetode.

For at geofysiske metoder bedre skal kunne aksepteres som et verktøy i forvaltningen, må man ha en god forståelse for de mulighetene og begrensningene som metodene innehar, og kunne ta riktige metodiske valg i forbindelse med integrering av geofysiske metoder i den daglige arkeologiske praksisen. Dette krever økt kunnskap og forståelse hos beslutningstakerne når de skal utøve sitt faglige skjønn. Selv om det også er begrensninger ved de geofysiske metodene, må de positive fordelene veies opp imot kostnader, kulturhistorisk verdi og andre faktorer. Det er også et stort potensiale i å se anvendelsen av inngrepsfrie metoder som del av en lengre planleggingsprosess, hvor resultater fra tidlige stadier i planprosessen kan påvirke beslutninger og beslutningsprosesser i senere stadier. Dette kan eksempelvis være redusert byråkrati, forbedrede og mer presise budsjetter og prosjektbeskrivelser, mer målrettede arkeologiske undersøkelser og en generelt bedre forvaltning av arkeologiske kulturminner. Kunnskapsformidling, støtte til videreutdanning og opplæring, samt økt erfaring bør oppmuntres.