| dc.description.abstract | Denne masteravhandlingen omhandler de sovjetiske montasjeteorienes relevans som fortellerteknikk i dagens populærfilm, hva som karakteriserer gode montasjesekvenser og hvor montasjefilmen er på vei. I avhandlingen benytter jeg relevant teori som utgangspunktet for grundige analyser av tre ulike filmer fra de to siste tiårene, samt eget arbeid som klipper på spillefilmen «Nocturne» (Uhlving og Paulsen, 2016). Funnene i disse analysene danner grunnlaget for den endelige konklusjonen og svaret på problemstillingen.
Jeg kom i denne avhandlingen fram til at de sovjetiske montasjeteoriene i aller høyeste grad har relevans som fortellerteknikk i dagens populærfilm. Utover dette ble det også klart at dog teknikkene og teoriene fra denne tidlige montasjebevegelsen har stor relevans som fortellerteknikk, er det dermed ikke sagt at bruken av dem er synonymt med gode montasjesekvenser. Nøkkelen for en god montasjesekvens ligger nemlig i ordet «fortellerteknikk». En god montasjesekvens er en sekvens som på en gunstig måte klarer å formidle informasjon, og som underbygger karakterenes tilstand eller filmens handling. Til dette byr den sovjetiske montasjeteorien på gode teknikker som fungerer som hjelp på veien. Det er også dette jeg tror kommer til å bane veien for montasjefilmen videre. I motsetning til 80-tallets overordnede montasjetrend tror jeg, som eksemplene i analysen tilsier, at vi kommer til å se mer mo ntasjebruk med hovedfokus på å underbygge karakterer og handling, i stede for et hovedfokus på å komprimere tid og informasjon. | nb_NO |
