Tverrkulturelle møter i ergoterapeutisk praksis : en kvalitativ stude av ergoterapeuters møte med mennesker fra ikke-vestlige land

Abstract

Bakgrunn: Som et resultat av globaliseringen, vil ergoterapeuter verden over i dag og i framtiden, møte et mangfold av mennesker i sin praksis. På bakgrunn av at ergoterapifaget bygger på vestlige verdier og normer, indikerer tidligere studier at dette kan medføre komplikasjoner i tverrkulturelle intervensjoner. Dette kan medføre at mennesker ikke får tilgang til, eller utbytte av, ergoterapeutiske intervensjoner som også utfordrer målsettingen om likeverdige helsetjenester og occupational justice. Hensikt: Hensikten med studien er å belyse hvordan ergoterapeuter i Norge opplever det å praktisere faget sitt i møte med mennesker fra ikke- vestlige land, og om hvilke eventuelle berikelser og utfordringer dette medfører i ergoterapeutisk praksis. Metode: Seks semistrukturerte intervjuer er gjennomført med ergoterapeuter i Oslo og Drammen. Intervjuene er analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering, som er inspirert av Giorgis’ fenomenologiske analyse. Resultater: Krysskulturelle møter i ergoterapeutisk praksis kan beskrives som en kollisjon mellom to livsanskuelser. Ergoterapeutene utrykker opplevelser knyttet til utfordringer ved det å fremme selvstendighet, å bruke aktivitet som terapiform, ulike oppfattelser av meningsfull aktivitet og forståelse for hvem ergoterapeuten er, hva behandling innebærer og hva og hvordan helsesystemet fungerer. Videre skisseres det utfordringer i forhold til kommunikasjon og bruk av tolk. Imidlertid er ergoterapeutene bevisste på mange av utfordringene de står ovenfor og reflekterer over hvordan utfordringer løses eller bør tilnærmes ved bruk av ulike strategier. Ergoterapeutene utrykker og at de opplever å ha med seg lite kunnskap fra utdanningen hva gjelder tverrkulturelle møter, men at de søker å tilegne seg ny kunnskap gjennom kurs og lignende, men med varierende utbytte. Imidlertid kan praksisperioder og likeledes arbeidserfaring ha en betydning for hvordan ergoterapeutene går fram i tverrkulturelle møter og hvorvidt de føler seg trygg i sin praksis. Konklusjon: Det kan være mulig å anta at ergoterapeuter og ergoterapifaget også i Norge, står overfor utfordringer i årene som kommer hva gjelder likeverdige helsetjenester for alle og occupational justice. I den sammenhengen bør forskere, ergoterapeuter og de respektive utdanningene bidra til ytterligere utvikling av ergoterapi som fag, slik at flere får tilgang til og utbytte av ergoterapiintervensjoner. I så måte blir det også nødvendig og viktig å implementere brukerperspektivet, da i form av både nåværende og framtidig brukere av ergoterapitjenesten.