An Almost Fanatical Devotion to the Pope? Power and Priorities in the Integration of the Nidaros Province c. 1152-1300

Abstract

Summary of the thesis: Founded in 1152/53 the Nidaros province constituted the medieval Arctic fringe of Western Christianity. The papal motivation for founding the province was unmistakable; in the so-called Foundation Letter the pope instructs the Nidaros metropolitan to humbly obey Rome as his “mother and mistress” and to ensure that the other Norse bishops follow the same path. The high medieval papacy’s ambition of establishing a universal Church with the pope as its supreme leader had reached the periphery and the new archbishop was to lead the way in the consequent process of Norse ecclesiastical reform. This process is the topic of my thesis. The history of the Nidaros province has generally attracted limited attention. Methodological nationalism has left the province in the shadows of the individual nations and reduced the church and its representatives to sub characters, at best, in the stories of kings and chieftains. In my thesis I have sought to challenge this tradition by applying a perspective that emphasises the plurality of contexts that influenced the life and deeds of a medieval bishop. My study also draws heavily on recent international research’s call for a movement away from both the dichotomy of bishops as either locally or universally oriented and the idea of the high medieval reform movement as a political program enforced upon the local churches by an increasingly powerful pope. The thesis addresses two main questions: 1) To what degree was the Nidaros province transformed into an integrated part of the universal Church during the first 150 years of its existence? 2) Who were the leading agents within the process of integration – the pope, the archbishop or the bishops? These questions are approached by focusing on the actions of the Archbishop and his Icelandic suffragans in four articles, each addressing one of what I have identified as four phases within the process of Norse ecclesiastical integration: c. 1152/53-1200; c. 1200-1240; c.1240-1265; and c.1265-1300. My analysis has revealed an integration process characterized by complexity. The high level of interaction between the different levels of the ecclesiastical hierarchy proves that the Norse bishops both operated within and understood themselves as representatives of an organization much larger than their local church. It also shows how the bishops molded the process of reform by adapting it to the political situation within the province, at times even seeking to increase the pope’s personal involvement. The archbishop stands out as a reformatory leader from the outset, setting him aside from the typical European metropolitan whose role was mainly ceremonial. The Icelandic situation is more complex, but the period witnessed a disconnection of the bishops’ links to the chieftains, leaving the ideals of the universal Church as their new guiding star. It is, however, important not to reduce the papacy and its policies to a distant and constant ideological backdrop. The pope was an active agent on the Norse political stage, and as such could tip the power scale in the fragile balance between the archbishop and the Norwegian king. My study has shown that such a shift happened in the 1240s, when changes in the papacy’s policies led the pope to establish a close relationship with the monarch. In general, the relationship between the archbishop and the king and its influence on the integration process seems to have been more complex than assumed, in particular the notion of a close collaboration between the two in a mid-13th century Icelandic campaign. However, despite the strong influence of secular power, the main reason the province had taken significant steps towards universal integration by the end of the period was the Norse bishops and the emerging episcopal trend of combining loyalty to the Church with an execution of office based on local know-how. To describe this Norse version of the high medieval reform bishop I have pinned the term devoted pragmatism.

Sammendrag av avhandlingen Nidarosprovinsen, grunnlagt i 1152/53, utgjorde i middelalderen den vestlige kristenhets arktiske ytterpunkt. Pavens motivasjon for å grunnlegge provinsen var tydelig: i det såkalte fundasjonsbrevet instruerer han erkebiskopen til ydmykt å lyde Roma som sin «mor og herskerinne», samt å sørge for at provinsens øvrige biskoper følger hans eksempel. Det høymiddelalderske pavedømmets mål om å etablere en universell kirke med paven som sin sterke leder hadde nådd periferien og den nye erkebiskopen skulle lede an i den forestående reformen av den norrøne kirken. Denne reformprosessen er temaet for min avhandling. Den norrøne kirkeprovinsens historie har i liten grad opptatt forskere. Metodologisk nasjonalisme har plassert provinsen i skyggen av de individuelle nasjonene og latt kirken og dens representanter spille biroller i fortellingene om konger og høvdinger. I min avhandling har jeg utfordret denne nasjonale tradisjonen ved å ta utgangspunkt i mangfoldet av kontekster som påvirket livet og gjerningene til en middelaldersk biskop. I tillegg har jeg hentet inspirasjon fra nyere internasjonal forskning sin bevegelse bort fra både klassifiseringen av biskoper som enten lokalt eller universalt forankret og idéen om kirkereform som en prosess påtvunget de lokale kirkene av en stadig mektigere pave. Avhandlingen tar utgangspunkt i følgende hovedspørsmål: 1) I hvilken grad ble Nidarosprovinsen omformet til en integrert del av universalkirken i perioden 1152-1300? 2) Hvem var de ledende aktørene i integrasjonsprosessen – paven, erkebiskopen eller biskopene? Disse spørsmålene belyses gjennom en studie av gjerningene til erkebiskopen og hans islandske lydbiskoper. Studiet er inndelt i fire artikler, hvor hver enkelt tar for seg en av fire faser jeg har identifisert i den norrøne integrasjonsprosessen: ca. 1152-1200, ca. 1200-1240, ca. 1240-1265 og ca. 1265-1300. Min analyse har avdekket en kompleks integrasjonsprosess. Den høye graden av interaksjon mellom de ulike nivåene i det kirkelige hierarkiet viser at de norrøne biskopene både opererte innenfor og anså seg selv som representanter for en organisasjon langt større enn sin lokale kirke. Den viser også hvordan biskopene formet reformprosessen ved å tilpasse den til den politiske situasjonen i provinsen, samt gjennom gjentatte forsøk på å forsterke pavens personlige involvering. Erkebiskopen trådte allerede fra opprettelsen frem som lederen i reformarbeidet, en rolle som gjør at han skiller seg fra den typiske europeiske metropolitten hvis funksjon først og fremst var seremoniell. Den islandske situasjonen er mer sammensatt, men gjennom perioden ser man både en svekkelse av biskopenes tradisjonelle bånd til høvdingene og etableringen av universalkirkelige idéer som deres nye ledestjerne. Det er imidlertid viktig at man ikke reduserer pavemakten og dens politikk til et fjernt og statisk bakteppe. Paven var en aktiv agent på den norrøne politiske scenen og hans involvering kunne utgjøre tungen på vektskålen i maktbalansen mellom erkebiskopen og den norske kongen. Min studie viser at en slik maktforskyvning skjedde på 1240-tallet da dreininger i pavesetets politikk gjorde at paven etablerte en tett relasjon med kongen. Forholdet mellom erkebiskopen og kongen, og dettes betydning for integrasjonsprosessen, ser generelt ut til å ha vært mer komplekst enn antatt. Spesielt forestillingen om en felles islandsk kampanje på midten av 1200-tallet må revurderes. Ved utgangen av undersøkelsesperioden hadde likevel Nidarosprovinsen tatt store steg i retning av å bli en integrert del av universalkirken. Hovedgrunnen til dette var fremveksten av et bispeembete som kombinerte lojalitet til pavekirken med en embetsførsel preget av lokalkunnskap. Dette særtrekket ved den norrøne varianten av den høymiddelalderske reformbiskopen har jeg gitt navnet dedikert pragmatisme.