Norsk sikkerhetspolitikk: Brudd eller kontinuitet? En analyse av Norges forsøk på å navigere mellom avskrekking og beroligelse siden 2012

Abstract

Denne masteroppgaven utforsker endringer i Norges sikkerhetspolitikk som følge av økende spenninger med Russland etter anneksjonen av Krim våren 2014 og angrepskrigen mot Ukraina 24. februar 2022. Sentralt i studien står spørsmålet om hvorvidt Norge har beveget seg vekk fra sin tradisjonelle balansegang mellom avskrekking og beroligelse siden 2012. Med utgangspunkt i realistisk sikkerhetsteori anvender oppgaven en kvalitativ tilnærming gjennom dybdeanalyse av offisielle norske dokumenter, politiske uttalelser og erklæringer fra russiske myndigheter, i tillegg til tidligere forskning og teoretiske perspektiver. Etter Vladimir Putins gjenvalg som president i 2012 har Russland vist tendenser mot en mer autoritær retning, og hendelsene i Ukraina i 2014 og 2022 forsterket spenningene mellom Russland og Vesten. Dette resulterte i en omfattende revurdering av norsk og NATO-landenes Russlandspolitikk med fokus på kollektivt forsvar og avskrekking. Oppgaven påpeker at Norges balanse mellom avskrekking og beroligelse gradvis har skiftet mot en tydeligere retning mot avskrekking. Dette synliggjøres gjennom økte forsvarsbudsjetter, større militære øvelser og en økende alliert tilstedeværelse, spesielt fra USA, i Norge. Denne utviklingen har genert intern debatt og kritikk knyttet til landets forsvarspolitikk. Til tross for økende spenninger, har Norge forsøkt å opprettholde en beroligende effekt i forholdet til Russland, gjennom åpenhet, samarbeid og stabilitet. Bilaterale avtaler som INCSEA-avtalen og fiskeriavtalen har vært avgjørende for å forebygge utilsiktede hendelser og opprettholde en diplomatisk dialog, selv i perioder med økt militær aktivitet. Oppgaven konkluderer med å fremheve behovet for fortsatt samarbeid, spesielt i nordområdene, til tross spenningene. Den viser at til tross for politiske uenigheter har Norge og Russland vært i stand til å opprettholde viktige deler av samarbeidsområdene, noe som har bidratt til å redusere konfliktnivået og skape en viss stabilitet i forholdet mellom de to landene.

This master’s thesis explores changes in Norway’s security policy following escalating tensions with Russia after the annexation of Crimea in spring 2014 and the invasion of Ukraine on February 24, 2022. At the core of the study lies the question of whether Norway has departed from its traditional balancing between deterrence and reassurance since 2012. Grounded in realistic security theory, the thesis employs a qualitative approach through in-depth analysis of official Norwegian documents, political statements, Russian government declarations, as well as prior research and theoretical perspectives. Since Vladimir Putin’s reelection as president in 2012, Russia has exhibited inclinations toward a more authoritarian direction, and the events in Ukraine in 2014 and 2022 intensified tensions between Russia and the West. This led to a comprehensive reassessment of Norwegian and NATO countries’ Russia policies, focusing on collective defense and deterrence. The thesis highlights that Norway’s balance between deterrence and reassurance has gradually shifted more distinctly toward deterrence. This is evidenced by increased defense budgets, larger military exercises, and a growing allied presence, notably from the USA, in Norway. This development has sparked internal debate and criticism regarding the country’s defense policy. Despite rising tensions, Norway has endeavored to maintain a reassuring effect in its relationship with Russia through transparency, cooperation, and stability. Bilateral agreements such as the INCSEA agreement and the fisheries agreement have been crucial in preventing unintended incidents and maintaining diplomatic dialogue, even during periods of heightened military activity. The thesis concludes by emphasizing the need for continued collaboration, particularly in the Artic regions, despite the tensions. It demonstrates that despite political disagreements, Norway and Russia have managed to uphold key areas of cooperation, contributing to reducing conflict levels and fostering a certain level of stability in the relationship between the two countries.